Siden begynnelsen av databehandlingsparadigmet har den utbredte metaforen for en datamaskin vært et flerbruksverktøy, som eksemplifisert ved bruken av "kommandolinjer" og "skrivebord" i grensesnittet mellom mennesker og datamaskiner. Den enestående utbredelsen av datamaskinaktiverte enheter i hverdagen vår, og den utbredte tilgangen til informasjon over nettet, antyder en mer passende metafor for en moderne datamaskin, nemlig en assistent. Mennesker bruker ikke lenger, men samarbeider heller med enhetene sine for å løse en kognitiv oppgave, der hver part lærer og tilpasser seg evnene til den andre. Kommunikasjon og beslutningstaking skjer på et nivå som er transparent for, og kognitivt forenlig med, menneskelige evner og begrensninger. Man snakker ikke lenger om menneske-datamaskin-interaksjon, men om menneske-datamaskin-symbiose.